Rasens historie

Bli medlem!


Vil du bli medlem av Haldenstøverklubben?

Valpekjøpere får det første året gratis.Som regel  meldes man automatisk inn av oppdretter.


Klubben tar gjerne imot andre medlemmer også:

Klubbmedlem kr 250,- Familiemedlemskap kr   350,-  Kontakt klubbens kasserer dersom du vil bli medlem i Haldenstøverklubben.



Støtt Haldenstøverklubben med din Grasrotandel i forbindelse med spill på Norsk Tipping.

Dette kan du be om hos din kommisjonær, eller sende SMS:

"Grasrotandelen 912531392" til 2020.

Rasens historie


Hvor gammel rasen er, er det ingen som vet helt sikkert. Men den kan i hvert fall spores tilbake til 1860-årene, da en gårdbruker ved navn Hans Larsen Bisseberg i Østfold drev oppdrett av rasen. Den ble da kalt Bisseberghund. Senere har den hatt flere betegnelser, blant annet Ankerstøver. Betegnelsen Haldenstøver kom ikke før i 1938.


Det som er den egentlige opprinnelsen antas å være den lokale harehundrasen som fantes i Østfolddistriktet, en gang tilbake i forrige århundre ble krysset med harrier, foxhund og sansynligvis beagle.

I hvert fall har Haldenstøveren mange felles trekk med både harrier og foxhund, både i farger og kroppsbygning. Den ser da også ut som en lettbyget foxhund.


Det fortelles at rasen lå meget godt an fra århundreskiftet og framover mot 1930-årene. Det var egentlig 2 typer hunder, en hvit med svarte tegninger, og en hvit med røde tegninger.

1931 står som et merkeår i Haldenstøverens historie, og da i negativ betydning. Da gikk det en hundepest over Østfolddistriktet som nesten tok knekken på rasen, i og med at det var her Haldenstøveren hadde sin største utbredelse.






Ankerstøvere
Haldenstøver fra 1950-tallet
Haldenstøver fra 1960-tallet

Det er på denne tiden vi kommer til en mann som har satt sterke spor etter seg i Haldenstøverens utvikling, og som vi har å takke for at rasen fremdeles eksisterer. Det er Oscar H. Nylænde fra Skjeberg. Han satte seg som mål å få rasen på bena igjen, og arbeidet målbevisst med avl fram til sin endelige standard som ble godkjent i 1952.

Nylænde begynte med et meget spinkelt hundemateriale, nemlig restene av rasen etter hundepestens herjinger. Ett av avlsmålene var å avle bort de hvite og røde hundene, slik at en fikk en homogen rasen av hvite og svarte hunder.

Nylænde avlet fram en rekke gode jagere. Det vil ta for lang tid å komme inn på alle disse, men en må likevel nevnes, nemlig LISE, som en periode først på 50-tallet var en av Skandinavias høyest premierte jakthunder, både på utstiling og jaktprøver. Tispen var også en meget god avlstispe, og fødte i alt 72 levende valper.

I perioden fra 1960 og til i dag har rasens popularitet variert endel.

Haldenstøveren er ikke blitt noen stor rase, sammenliknet med våre to andre norske harehundraser, nemlig dunker og hygen.

Lise 1366 Ø og Oskar Nylende



Oskar H. Nylende – rasens opphavsmann.

Oskar H. Nylende vil alltid stå knyttet til Haldenstøverens opprinnelse, og ble klubbens første æresmedlem. I 1985, ble Nylende intervjuet av Ivar Dahlstrøm.

Her gjengis intervjuet til gleder for nye haldenstøvinteresserte:


Litt spent ringer jeg på, ut kommer en hvithåret mann, det er Oskar H. Nylende i Skjeberg. Han fyller 80 år nå i 1985. Det skulle en ikke tro når en ser ham. Jeg blir vist inn på hans hobbyrom. Det slår meg med en

gang at jeg har truffet rette mann for å få løst min nysgjerrighet når det gjelder haldenstøveren. Veggene er tapetsert med diplomer og utmerkelser.


- Nå Oskar Nylende, hvordan begynte dette eventyret?

Da må jeg 69 år tilbake i tiden. Jeg var den gangen 11 år, og hadde så lyst på en valp. Det var drømmen min, men det var vanskelig med penger den gangen. Men broren min var med meg og lukte turnip, og for

pengene kjøpte jeg en valp av Laurits Bisseberg i Skjeberg. Han hadde overtatt avlen etter sin far Hans Larsen Bisseberg. Hundene ble kalt Bisseberghunder.”


- Var hundene slik de er i dag?

”Nei, halvparten var røde, så å si.


- Hva skjedde da?

”Jeg ga hunden navnet Lydia”


- Skulle du ha hunden som kjæledyr?

”Nei, min interesse var jakt på den tiden. Det var som det var medfødt. Allerede i femårsalderen pirret det i hele kroppen når jeg hørte det var los i skogen.


- Men hvordan kom du på det med avl?

Jo, han ler. ”Jeg hadde så lyst på en valp som jeg selv hadde avlet”


- Og du tenke vel å tjene store penger og bli rik?

Da skratter han så det durer i stua ”Rik! Nei du, vil du bli fant, er raskeste veien hunder og hester. Det var nok interessen som drev meg.”


Jeg har hørt at Lydias datter ”Freia” er grunnstammen til restene av rasen i dag?

”Ja, det stemmer. Freia ble født 2.november 1917 i fjøset til mor og far.

Freia førte rasen frem til hundepesten som raste over Østfold i 1931


Overlevde Freia hundepesten?

Nei, hun var nok for gammel til å overleve pesten”.


Døde rasen ut da?

Nei, heldigvis satt jeg igjen med noen, og jeg samlet brukbare rester med tanke på å føre rasen videre. Det hadde vist seg at den var en dyktig jakthund og jager. Jeg var alene som oppdretter, og så kom krigen

i 1940, og det ble en vanskelig tid.


Hva skjedde da tyskerne kom? Tok de hunder fra deg også?

”Nei, det gjorde de ikke for jeg gjemte hundene i skogen. Det var 22 stk av dem”


Men holdt de ikke leven slik at tyskerne kunne oppdage dem?

Nei, hundene er av den rolige typen, så de ga ikke lyd fra seg, så det var ingen problem. Jeg satte også bort en del hunder til gårdbrukere rundt om i landet for at jeg skulle få bevart rasen, og at hundene skulle få mat. Mat var det jo dårlig med under krigen”


Jeg er kjent med du har foredlet og fått frem rasen, hvordan begynte det?

Da må jeg nok tilbake til året 1931. Da hadde jeg satt meg målet å få fram tre hovedblodlinjer. Den første hovedblodlinjene var store Rapp. Som blodlinje nr to var Tass. Begge hadde nytt blod på morssiden. Det viste seg at jeg hadde greid å avle bort den røde fargen som det var en del av på fremvisningen i 1931. Den beste røde hunden av den røde stammen var Sussi II, tilhørende Erik Eriksen Vesttorp Rokke.”


Her er du nevnt to blodlinjer, hva så med den tredje?

”Da begynte problemene for alvor. Tass nr I avlet røde valper i kullene, Det samme gjorde hans far Tello og farfar Peik II osv. bakover”


Hva gjorde du med det?

Da parret jeg inn Tass II og store Rapps blod. Så tok jeg den beste tispevalpen i dette kullet som jeg igjen parret med Tass I. Dette var så spennende tid at det ikke går å bsekrive det med ord. Spenningen stegfor hver dag som det nærmet seg fødselen”.


Ble forventningene dine oppfylt da valpene kom?

ӯnsket ble nok oppfylt, men det var klart at tvilen var der fordi fedrene

bakover hadde avlet rødt.”


Gjorde du da nye forsøk?

”Ja, jeg tok ut en hannhundvalp av nevnte kull for å gå videre med blodlinjen. Årsaken var at jeg ville finne ut hvilken jakteegenskaper som var best av nevnte kull”


Og hva ble resultatet?

”Jeg kan vel si at det var vesle Rapp som vi kalte han som ble hovedhunden. Vesle Rapp viste allerede i ung alder at han var mer interessert i å jage enn å leke, og det er det beste tegn på en god jakthund”


Hvordan utviklet dette seg? Ble det noen resultater?

Ja, jeg skal fortelle om Jack som etter krigen ble kalt for ”krigens Jack”fordi han sammen med mine andre hannhunder gjorde det mulig å fortsette avlen etter krigen.


Her nevner du bare Jack, hva så med de andre hundene?

”Rapp, Boy og Jack, disse tre hannhundene stammer fra de tre først nevnte. Så gikk vi videre, og jeg satte på en hovedhund etter Jack, og den het Rapp III. Som du forstår kunne jeg ikke sitte med alle valpene,

men å få solgt dem var jo et problem da de ikke var godkjente, så de fleste ble avlivet da det ble kostbart å sitte med de selv. Rapp III er innregistrert i NKK stambok, men uten stamboknr. Dessverre skjedde det en ulykke under jakt. Haren den sprang ut i veien, og hunden ble påkjørt, så den opplevde ikke godkjennelsen i 1952. Før

dette ble den far til de to første hannhundene som ble innregistrert av den tredje hovedblodlinjen. Disse var Tummel 2830 Ø og Sang 1359 Ø. Til Tummel 2830 Ø fikk jeg tak i en tispe som het Rina, og til Sang 1359

Ø en tispe som het Mette 1370 Ø. Begge tispene fikk nydelige kull, se videre i stamboken.

Skal i korthet nevne hannhundsiden fremover. Store Rapp, den satte jeg på etter min første Klang. Til utstillingen i Halden i 1938 søkte jeg om å få stille ut noen hunder av min rase, noe som ble innvilget. Klang ble

beste haldenstøver på fremvisningen og fikk hvit sløyfe og diplom. På denne utstillingen var det dobbelt så mange hunder som i 1931, og da var den røde fargen forsvunnet, og har siden ikke forekommet.”


Var det flere framvisninger før rasen ble endelig godkjent, og hva skjedde siden?

Ja, i 1947 i Sarpsborg samlet jeg sammen noen av rasen, og der oppnådde min stamhund ”Boy” beste hund av stammen. Siden ble det også en stor samling i Halden i 1948, men der var det noen som forsøkte

seg på å stille hunder som var blandet med dunker. De var tyvparret under krigen med haldenstøver, men da jeg kjente min rase og hele tiden hadde ført kartotek så nyttet det ikke å lure meg”


Var det mange som prøvde å få del i din rase når de forstod at det gikk mot godkjennelse?

Da var det utstrakte hender overalt, og alle ville ha æren selv om de aldri hadde gjort noen ting, men mennesker er nå engang slik.


Men jeg har lest at du har delt æren med andre?

Ja, jeg har nok det, men jeg er nå engang slik at jeg

unner andre også å få del i æren. For at fremtidige jegere

skal få vite sannheten uten at det skal oppstå misforståelser så må den virkelige historie fram. Det er misfortåelse ute og går i dag når det gjelder haldenstøveren”.


Det var vel ikke flere framvisninger før godkjennelsen i 1952?

Jo i 1951 samlet jeg sammen 42 stk av min rase hjemme hos meg på Nylende med tanke på å ta ut de 30 beste hundene. Resultatet ble at vi tok ut 31 stk som vi ville stille ut. Vi hadde nå

fått tillatelse til å stille på en offisiell utstilling i Fredrikstad”.


Hva oppnådde du der?

”Husker jeg ikke feil, så var det en av representantene som uttalte følgende. ”Din rase er fullt på høyde med andre harehundraser i Norge.” På dette tidspunktet var det ingen av representantene som hadde

den minste anelse om at jeg hele tiden hadde fungert som avlsråd og hele tiden ført kartotek. Etter dette sendte jeg da inn ansøkning til Norsk Harehundklubb, og der fikk jeg grønt lys. Deretter gikk det slag i slag”.


Lise 1366 Ø ser jeg har preget ditt liv. Fortell om henne?

”Lise 1366 Ø er den første haldenstøveren som ble tildelt CACIB som er en premier som ligger nærmest standardens krav. Jeg stilte henne på en internasjonal utstilling i Gøteborg i 1954 der hun fikk alt hun kunne få,

deriblant CACIB som første haldenstøver på svensk utstilling. Dette var også første gang en haldenstøver ble utstilt i Sverige. Det var den kjente internasjonale dommeren Gøsta Friberg fra Uppsale som dømte henne.

Han uttalte ”Lise er den vakreste tik jeg har bedømt, om ikke annet så er hun en av dem” Det var flere hunder tilstede da han sa disse lovende ord. Lise ble også tildelt CACIB i Oslo i 1955. Lise var mor til første

haldenstøver i Sverige som har fått registrert sitt første valpekull. Tispens navn var Lise 2 S 13763/54. dessuten har Lise 1366 Ø tatt første premie på jaktprøve både i Norge og Sverige. Som elleveåring tok hun sin siste

prøve. Det var på den svenske riksprøven. Her ble hun tildelt dobbel championat og diplom for rådyrrenhet”.


Du nevner ikke hannhunden Boy. Har ikke denne hunden noe med blodlinjene å gjøre?

”Jo da det har han. Den nedstammer fra Tass II som fører av den andre hovedblodlinjen. Den første hannhund av denne linje ble registrert i 1952, og det var RAPP IIII 1360 Ø. Dens far var Boy II som igjen hadde

Boy I til far, og moren var min tispe Steffi. Mor til Boy I var min tispe Kora, og faren var min Klang II. Tispen min Kora var mor til Boy I, og faren var Klang II. Moren til Klang II var min tispe Ranka, og faren var

Tass II.”


Dette var litt av en historie. Hvordan husker du alt dette?

Du skjønner jeg sitter inne med nøyaktig ført kartotek, så jeg har alle fakta nedskrevet. Til slutt vil jeg nevne for å unngå misforståelser for etterkommende slekt. Etter at Tass I og krigens Jack siste

hovedblodlinjer gikk ut i 1960-årene, så var det bare Pass og Boy tilbake.


Som leserne forstår, så er Pass og Boy stamfedre til restene av haldenstøvere som finnes i dag.”



 ”Din rase er fullt på høyde med andre harehundraser iNorge.